Denne våren er alle mine vandringer viet Strømsø, med ett unntak: i anledning frigjøringsdagen 8. mai blir det en gratis vandring fra rådhuset til Åspaviljongen.
Det ble en privat vandring med Turistforeningen denne helgen og nå starter Strømsø-vandringene med 14 dagers mellomrom fram til sommeren
Da jeg startet med vandringer høsten 2021, var de alle knyttet til okkupasjonsårene og hendelser på Bragernes. Det viste seg å være stor interesse for dette. Derfor utvidet jeg temaet også til å gjelde andre historier på Bragernes, anekdoter fra fjerne år. Det var det også mange som ville høre.
Som mangeårig journalist er jeg opptatt av de gode historiene og jeg forteller ikke så mye om hus og gater, men mer om mennesker som har bodd der. Dette er forskjellen på meg og de fleste andre historieformidlere
Kildene mine er tilgjengelig for alle, det er byhistoriske verk av Tord Pedersen og Odd W. Thorson, kirkebøker, byarkivet og rettsprotokoller (som er et mareritt å lese, riktig nok, med håndskrift og rettskriving anno ca 1700). Det tar tid å finne disse historiene, og ofte må jeg kryssjekke kilder for å få den fulle historien. En setning hos Tord Pedersen kan bli en full historie på denne bloggen, når jeg går kildene nærmere etter i sømmene og kryssjekker hans opplysninger med metoder som ikke fantes den gangen fordi stadig flere historiske kilder gjøres tilgjengelig på nettet.
Dette tar altså tid, men er verdt det. Det er blitt en hobby. Samtidig håper jeg at denne bloggen og vandringene også bidrar til noe mer, nemlig en bevisstgjøring rundt Drammens fantastisk spennende historie og identitet.
Før sommeren er det altså Strømsø som er i fokus. Vi får høre spennende historier om Kongen av Strømsø, det første likekjønnede ekteskapet vi kjenner til (1791), Hanna Winsnes, byfogden som ble morder (1724), en 200 meter lang sjøorm, halshugginger og engelske pirater på Glassverket. Og så blir det historier i kirken og i den unike krypten under kirken.
Den første turen starter onsdag, 24. april. Der var påmeldingen fulltegnet. I år har vi måttet ha påmelding. Det har sammenheng med hvor mange det er plass til i krypten, samtidig som folk skal ha tid til å reflektere og gjøre sine egne observasjoner og kanskje fotografere.
Legg merke til at turene vanligvis går på onsdager, men denne går på en torsdag på grunn av frigjøringsdagen og eget arrangement dagen før. Dette kommer jeg tilbake til.
Gjennom døra bak meg her, ble den døde Martinius Tømmeraas båret inn og lagt på et bord. Det skjedde noen minutter over midnatt 24. juni 1881.
Da liket av den streikende sagbruksarbeideren ble båret gjennom inngangen til rådhuset i Drammen, så alle hva som hadde skjedd. Hodet var skutt i filler. Men likevel hevdet myndighetene at det var hans kolleger som hadde drept ham.
Det er utilgivelig, men kanskje forståelig at myndighetene serverte alternative historier for å roe gemyttene i den voldelige sagbruksarbeiderstreiken som varte mellom 19. og 25. juni i 1881. Tross alt hadde sentrum av Drammen vært under beleiring i flere dager.
Det er også logisk at borgermester og offiser måtte komme opp med en mer troverdig historie etter at de først hadde forsøkt å innbille de streikende at det var de som hadde drept den 15 år gamle Martinius Tømmeraas ved å kaste en brostein på hodet hans. Men den historien visste de streikende ikke var sann, fordi mange hadde sett at halve ansiktet hans var skutt i filler.
Derfor lanserte de en alternativ historie, nemlig at Martinius var truffet av et vådeskudd, en rikosjett som først hadde truffet brosteinen og deretter ved et uhell truffet den døde i hodet. Den forklaringen er seiglivet, så seiglivet av det er sannheten den dag i dag, enten du leser Drammen Byleksikon eller Dagsavisen.
Men en løgn blir ikke sannere fordi den gjentas, og Martinius Tømmeraas ble drept med kaldt blod.
Sagbruksarbeidere ved Evjen-saga i Drammen, fotografert på 1890-tallet, noen få år etter torgslaget. Legg merke til alle barnearbeiderne i første rekke. Mange ble ansatt fra 5 års alder som flisesamlere.
Vi tar det fra begynnelsen: Martinius Tømmeraas fra Gjetergata på Bragernes er den eneste streikende som er skutt og drept av myndighetene etter 1814. Hans skjebne førte til at redaktøren og forfatteren Per Sivle, som var vitne til hendelsen, noen år senere skrev vår første arbeiderroman, «Streik».
Stemningen i Drammen var kaotisk og farlig ved sankthanstider i 1881. Streikende hadde brutt seg inn i arresten for å løslate arresterte. I to døgn ble det kastet stein på rådhuset der borgermester Thomas Bang og politimester Thomas Gamborg hadde sine kontorer. Da illsinte arbeidere også truet sagbrukseierne ved å reise hjem til deres private adresser, valgte amtmann Breder å tilkalle Hæren. Politiet maktet ikke lenger å opprettholde ro og orden i byen.
To kompanier med soldater kom fra hovedstaden, et tredje var underveis. Disse ble forlagt i Ridehuset (som lå der det ny tinghuset nå står) og i Børsen. Her er versjonen som ble nedskrevet av ansvarlig offiser, kaptein Hjorth:
«Under de fornyede anfall, især langs Nedre Torvgate, lot jeg soldatene anvende bajonett-støt og kolbe-slag. Etter at 20 til 30 angrep var utført og herunder omtrent 50 arrestasjoner foretatt, og det viste seg at folkemengdene angrep på soldatene ble voldsomme, mens disse på grunn av tretthet ble vanskelige å beordre fram og ved siste angrep ble drevet tilbake av de sterkt påtrengende urostifterne, så jeg meg nødsaget til å anvende skarpe patroner, i det jeg beordret høyre fløymann først å avfyre ett skremmeskudd over folks hoder, hvilket ble etterfulgt av fire skudd, hvorpå ilden øyeblikkelig ble stanset.»
Da kruttrøyken hadde lagt seg, var det fire personer som lå nede i Nedre Torggate, et steinkast fra Torget. Martin Tømmeraas var død, en mann hadde blitt skutt i beinet og to menn lå med blødende sår etter bajonettstikk.
Den døde gutten ble båret fra Nedre Torggate over Bragernes torg og gjennom dobbeltdøra i Gamle Rådhus, der politivakta var. Dette skjedde noen minutter over midnatt 24. juni. Dørene er i bruk ennå.
Dr. Bonnevie skrev en rapport der det fremgikk at offeret slett ikke behøvde å være skutt, men at hodeskadene kunne skyldes streikende kamerater som hadde truffet ham med brostein. Dette var ikke sant, men historien passet myndighetene godt, og kaptein Hjorth skrev ned denne konklusjonen i sin rapport.
Politimester Gamborg nektet å godkjenne denne versjonen og minte om at å påstå noe slikt, ville være å antenne folkemassen på ny. Stemningen på torget hadde roet seg. Det var natt og folk var i sjokk over den døde gutten og de sårede sagbruksarbeiderne.
Politimester Gamborg beordret obduksjon
Dermed kom en ny versjon om vådeskuddet, en versjon som lever den dag i dag. Men politimester Gamborg visst hva som hadde skjedd. Han beordret derfor obduksjon, noe han som politimester kunne gjøre over hodene både på borgermesteren og offiserene.
Obduksjonsrapporten forelå først 29. juni, og den er signert distriktslegen i Drammen, dr. Bonnevies overordnede. Her heter det følgende:
«Ved legal obduksjon, foretatt av distriktslegen, av den person som ble drept under urolighetene 24. juni, er det konstatert at den døde er rammet av en kule som har gått inn gjennom nakken og ut gjennom pannen, noe til høyre. Døden er fulgt øyeblikkelig etter.»
Politimester Gamborg er en interessant person her. Han hadde sterk sympati med de streikende. Han hadde forsøkt å megle, men ble stanset av en aggressiv sagbrukseier Svend Haug. Det var også Gamborg som avsluttet streiken. Han hadde fått tillit hos de streikende. Det var Gamborg som etablerte politivesenet i Drammen og avviklet de gamle vekterne. Han var mangeårig leder av Drammen Arbeiderforening. Han giftet seg inn i byens rikeste familie (Kiær/Solberg) og ga hele sin inntekt til fattigkassa i Drammen. Han var motstander av barnearbeid som det var mye av i sagbruksbransjen og det var Gamborg som beordret obduksjon, slik at sannheten kom for den dag.
Kunne kulen ha kommet fra en rikosjett? Nei. Det ble brukt Remington Rolling Block rifle, fra en skytter i knestående. Kulebanen stemmer helt med obduksjonsrapporten. En rikosjett ville ikke gjort en slik skade, og inngangsvinkelen, svakt nedenfra, ville vært annerledes. Sannsynligvis ville også kula i blitt delt i mindre fragmenter i møte med brosteinen.
Remington Rolling Block, en kraftig rifle, som under Torgslaget i Drammen også var utstyrt med bajonett.
Det var 12 sagbruk fra Åssiden til Brakerøya den gangen. Streiken begynte på Hotvedt-saga fordi arbeiderne fikk dårligere lønn da ledelsen oppdaget at saga hadde bedre betalt akkordarbeid enn de andre sagene. En lønnsavtale ble brutt ved et pennestrøk, uten forhandlinger. De andre arbeiderne sluttet seg til streiken i solidaritet.
De streikende oppnådde ingen ting ved streiken, men det ble sagt at etter det blodige slaget så forsto partene hverandre bedre. Streikelederen Johan Andersen, far til en legende i arbeiderbevegelsen, Hans Johansen, sa at de streikende lærte noe viktig: Arbeiderkamp vinnes ikke ved å kaste stein, men gjennom samhold, kunnskap og solidaritet.
Martinius Tømmeraas ble stedt til hvile på Bragernes 30. juni 1881.
Kirkeboken for Bragernes bekrefter at Martinius Tømmeraas ble gravlagt 30. juni, dagen etter at obduksjonsrapporten forelå.
Spørsmålet om jenter og sykling var på alles lepper i 1894. Da hadde Betzy Kjelsberg importert en damesykkel fra England, og folk gikk bananas. Da hun syklet over Bragernes torg i Drammen, spyttet folk i brosteinen, hyttet never og ropte «Fy!» etter henne.
«Betzy med sykkelen» ble hun hetende i Drammen blant de mange som beundret henne. Men da hun importerte sykkelen i 1894, måtte hun tåle grov kjeft.
Sykkel var ikke noe for folk flest på 1890-tallet. Det er først et par ti-år senere at sykkelproduksjonen tok av og folk skjønte hvilket fantastisk transportmiddel sykkelen er. Ja i 1894 var det så sjelden med sykkel at alle sykler skulle registreres hos politiet. Postmesteren hadde sykkel nr. 1, Betzy Kjelsberg nr 2. og mannen, advokat Oluf Kjelsberg, nr 3. Damesykler fantes ikke i Norge på den tiden, slik at sykkel nr 2 i Drammen måtte importeres fra London.
Betzy Kjelsberg var småbarnsmor og 28 år i 1894, men hun hadde allerede satt spor etter seg. Viktoriatiden var på hell og den nye, moderne tid banket på døra. Betzy ville brøyte vei for kvinnefrigjøring, kvinnekamp, likestilling, likeverd, folkestyre og alle de verdier vi i dag hyller som alminnelige menneskerettigheter.
Men den gangen var det fortsatt Victoriatid, borgerskapets kvinner gikk i side skjørt og gjorde knapt noen ting. De broderte litt, leste en bok, drakk te og spiste kaker, mens tjenestepiker, hushjelper og guvernanter sørget for barneoppdragelse, husvask og matlaging. Dette ville Betzy gjøre oppgjør mot. Hun ville ha kvinner i utdannelse, i arbeidslivet. Hun ville se kvinner i aktivitet, i friluftsliv, skog og mark. Hun ville se kvinner bruke både kropp og sjel i en tid der kvinner satt i skyggen med små ansiktsvifter fordi det ble sett på som upassende at kvinner svettet så mye som en liten dråpe, selv om de hadde på seg flere lag med fotsidt tøy på hete sommerdager.
Betzy Kjelsberg stol står i dag i et hjørne på kontoret til Drammen Sanitetsforenings daglige leder Bente Bostrøm. Betzy var med og stifte både Drammen Sanitetsforening og Drammen Kvinnesaksforening.
Betzy kastet seg inn i norsk samfunnsliv med en voldsom kraft før århundreskiftet. Denne kraften skyldtes først og fremst at Betzy var en praktisk feminist. Det var mange andre intellektuelle feminister også, men Betzy viste hva kvinner kunne oppnå hvis de organiserte seg, på fabrikkene, på arbeidsplassene, i kvinnesaksforeninger, sanitetsforeninger, i politikken, bystyret, der samfunnet formes. Hun var en djevelsk dyktig lobbyist, i Drammen, Norge og ute i den store verden lenge før begrepet lobbyisme ble oppfunnet. Hun var for eksempel flere ganger gjest i Det hvite hus. Hun viste verden veien til likeverd.
Og det var derfor Betzy kjøpte sykkel til seg og mannen. Hun visste hun ble spyttet etter og at skjellsordene haglet, fordi dette handlet egentlig ikke om små sykkelturer i Drammen sentrum, men om kvinners lange og tornefulle vei mot likestilling og likeverd.
Smart dame, Betzy.
Betzy Kjelsberg nevnes knapt i Drammens offisielle historiebøker. Det er en skam. Men takket være folk som Gunhild Ramm Reistad og andre, er hun i ferd med å få den plassen hun fortjener: blant de største og kanskje aller øverst. Her en plakett i Nedre Strandgate. Bak er Brettgården der hun bodde da hun kjøpte sykkelen.
Det er mange som hevder å ha sett henne, den sortkledde kvinnen som romsterer i et rom i andre etasje i ærverdige Austad gård, eller glir umerkelig gjennom dørene fra rom til rom, uten å sette sine ben på gulvet. Hun ser ut som om hun har all verdens sorger på sine skuldre, og det var nok slik hun også følte det da hun døde 2. januar i 1706.
Et spøkelse tynget av sorg har i følge legenden hjemsøkt Austad gård i mer enn 300 år. Hun het Inger Marie Bording og hadde grunn til å være trist. Hvis noen skulle være i tvil: spøkelset til venstre, skribenten til høyre.
Det må ha vært en trykkende stemning ved matbordet denne formiddagen da amtmann Paul Glud og hans kone Inger Marie, født Bording, spiste en sein frokost i herregården på Austad. Det var bare Glud, hans jevngamle kone og en tjenestepike til stede. Om de hadde den store samtalen om hva det nye året ville bringe, er det ingen som vet, men det var en dårlig skjult hemmelighet blant borgerskapet i byen at den mektige amtmannen hadde innledet et forhold til en annen kvinne, 20 år yngre enn ham selv.
Paul eller Poul Glud var dansk, og det ble sagt at hans tante hadde hjulpet ham godt på vei til å bli amtmann og dermed Kongens representant i Buskerud. Hans tante Sofie Amalie Moth var offentlig kjent kong Christian den femtes elskerinne, og hadde de beste kontakter i de innerste maktsirkler. Kanskje var det også derfor at amtmann Glud ikke brød seg så mye om datidens moral. Det virket som om han gjorde som han ville.
Hva de snakket om, herr og fru Glud, denne andre dagen i 1706, får vi aldri vite, heller ikke om temaet var amtmannens utroskap. Forholdet mellom amtmannen og hans unge elskerinne var det store samtaleemnet blant byens borgere ellers. Ille var det også at elskerinnen var datter av kanskje den aller rikeste av byens tømmerbaroner, Peder Moss. Det var hans familie som hadde gitt den praktfulle lysekronen til Strømsø kirke som henger der ennå. Moss var opptatt av sitt omdømme, og forholdet mellom hans 23-årige datter og den gifte 44-årige amtmannen som i alder kunne vært hennes far, var en skandale, verken mer eller mindre.
Mens herr og fru Glud satt og spiste, hevdet amtmannen i en senere forklaring til byfogden, at han plutselig så ut på de snøkledte markene utenfor herregården, og der fikk han se i alt tre elger som alle myste opp mot herregården i det grå vinterlyset. Det var et vakkert syn, men amtmannen tenkte jakt og han skyndte seg for å hente geværet. I følge hans forklaring skjer da dette:
Han lister seg ut av huset, og med ved våpenet i hendene, ser han at elgene fortsatt er der og han øyner muligheten for en elgbiff til middag. Han fomler med flinten på geværet, den som skal antenne kruttet. Han prøver flere ganger, og kanskje er det derfor at Inger Marie Bording reiser seg fra matbordet og går ut til husbonden, ikke for å hjelpe til, men mest av nysgjerrighet, tror amtmannen selv. I alle fall blir flinten antent, skuddet går av – og treffer Inger Marie Bording i brystet. Hun dør momentant.
En troverdig historie? Tja, det kom litt an på hvem en spurte. Blant borgerskapet og vanlige folk hadde Glud liten eller ingen sympati. Det ble slett ikke bedre av at amtmannen (44) giftet seg med sin nye kjæreste (23) bare noen måneder etter det tragiske dødsfallet. Det mente folk var motiv godt for å bevise at amtmannen var skyldig. Han ryddet sin egen kone av veien for å kunne gifte seg med sin unge elskerinne, var et nærliggende motiv.
Disse ryktene fikk nok Kongen i København med seg, fordi amtmannen fikk ulønnet permisjon i påvente av at saken mot ham skulle opp for retten. For Glud var dette svært ubeleilig. Han hadde gjort Austad gård om til en herregård med mange ansatte, og plutselig hadde han ingen gasje å leve av. Dermed måtte han gå til alle de rike i byen for å tigge penger. Han gikk med private gjeldsbrev i hendene fra hus til hus. Det var ganske så ydmykende canossagang for selveste amtmannen. Ekstra ille var det da han banket på døra til sin kommende svigerfar, Peder Moss. Verken Moss eller noen av de andre borgerne på Bragernes og Strømsø ville gi amtmannen så mye som en daler i økonomisk støtte.
Hvorfor var borgerstanden så avvisende til Glud? Tord Pedersen, Drammens fremste historiker, mente det skyldtes at Glud hadde gjort seg til uvenn med handelsfolkene i Drammen lenge før han ble sammen med frøken Moss. Det var en evig konkurranse mellom handelsmennene og bøndene om tømmerpriser og leveranser av tømmer. Glud tok ofte parti med bøndene som fikk for dårlig betalt for tømmer og plank, mente han. Derfor ble han mektig upopulær blant «plankeadelen». Pedersen fastslår at Glud var en egentlig en kar med velutviklet rettferdighetssans, og derfor vil Pedersen heller mene at byrettens dom var feil.
Retten kom i alle fall til det resultat at amtmannen ble frikjent for drap. Retten fastslo at det mest sannsynlig var et tragisk uhell.
Men mange så denne frifinnelsen som enda et eksempel på klassejuss, der de store går fri mens de små ville blitt domfelt.
Kanskje er det også derfor Inge Marie Bording skal være et spøkelse som går igjen på Austad gård, som vel å merke ble gjenreist på de gamle fundamentene mange år senere, som Peder von Cappelens lystgård. Det eneste som er igjen fra svunne tider, med unntak av grunnmuren, er et spøkelse som glir fra rom til rom uten å åpne dører, og noen kan av og tilhøre henne romstere. Hun er blitt sett mange ganger, det sorgtunge spøkelset på Austad gård, men det er en stund siden sist nå. Kanskje har hun endelig fått fred.
16. februar 1699 er en av de mørkeste dagene i Drammens historie. Barbro ba om hjelp fordi hennes stefar var far til hennes to barn. I stedet ble hun halshugd og brent i et bål på Holmen som kunne ses over hele byen.
Her på Holmen ble Barbro Børgesdatter og hennes stefar Niels Laursen halshugd og brent i 1699.
Barbros mamma, Maren Ingvoldsdatter, var både forelsket og glad da hun giftet seg med skorsteinsfeieren på Bragernes, Niels Laurssen. Som en enslig mor var det ikke gitt at hun skulle bli godt gift. Byens feier var godt ansett. Han var bra lønnet og fungerte både som feier og rådgiver innen brannvern. Daglig var han rundt i byen og sjekket piper og ildsteder og ga råd om tegl i stedet for solbrent tømmer.
De bodde «i Engen» står det i rettsprotokollen for Bragernes, det vil si langs dagens gate Engene et sted, som den gangen var litt utenfor sentrum, i landlige omgivelser, med gangavstand til byen. Barbro Børgesdatter, som hun het, vokste opp her og hadde det hun selv fortalte en god barndom.
Men da moren døde ung i 1691, var det mye som forandret seg. Feieren trengte en ny kone, mente han, og tvang stedatteren inn i en slik rolle. Ville hun ikke dele seng med han, ble hun slått og mishandlet. En gang hadde hun greid å rømme fra mishandlingen, men hadde ikke kommet stort lenger enn at hun hadde hoppet over et gjerde på eiendommen før stefaren innhentet henne og slo henne helseløs.
Da det første barnet ble født rett før jul samme år som moren døde, visste Barbro godt hvem som var faren. Skamfull oppga hun et falskt navn, «Johannes». Hun visste ikke etternavnet, hevdet hun, men sa han var en soldat. Da det neste barnet kom i 1697, var hun enda mer skamfull. Denne gangen oppga hun barnefarens navn til «drengen Syver Gudmundsen». Om dette var en reell eller oppdiktet person, går ikke fram av rettsboka. Der framgår det bare at hun har tilstått overfor byfogden at det er feieren som er barnefaren.
For Barbro ble livet og mishandlingen og forholdet til stefaren uutholdelig. Hun valgte derfor å betro seg til to nabokvinner i Engene, Ingeborg Olsen og Mari Pedersen. Hun la ikke skjul på noe til de to kvinnene som nok håpet og trodde på rettferdighet.
Det var det god grunn til fordi incest, eller blodskam som folk sa den gangen, ble ofte ikke straffet så strengt som datidens straffelov, Christian 5.s lov, sa. Den var inspirert av det gamle testamentet , Moseloven, som mente at blodskam var djevelens verk, og for å blidgjøre Herren og forhindre gjentakelse, så skulle både gjerningsmann og offer både drepes og brennes. Mot slutten av 1600-tallet var det flere eksempler der dommere hadde avvist gammeltestamentlig tankegods og benådet ofre.
Her var det mange grunner til at den stakkars jenta burde fått samfunnets beskyttelse, men byfogd Peder Paulsen var en nådeløs mann. Han beordret både far og stedatter arrestert, og den stakkars Barbro opptrådte full av skyld og anger i rettsmøtet, selv hun ikke hadde gjort noe galt. Hun var bare et offer for to onde menn, feieren og byfogden:
«Jeg vil gjerne gå i døden for min alvorlige forbrytelse, men jeg ber først om prest og nattverd, slik at jeg kanskje får reddet min sjel fra evig fortapelse», sa Barbro til byfogden som etter et kort møte dømte både far og datter til døden og deretter brenning på Holmen. Den gangen var Holmen himmel og helvete, så å si, to holmer atskilt med en elv. Holmen eller Risgarden var park og badested, Tjuvholmen nærmest sentrum var rettersted.
Trolig var det dette sverdet som ble brukt under henrettelsene 16. februar i 1699. Skarpretter N. Flyg tok dette sverdet med seg til Norge ca 1680. Foto: Justismuseet.
Byfogden beordret tønner med ved for å lage et stort bål på Holmen, men skarpretter Nicolai Flyg var ikke fornøyd med det. Byfogden kjøpte derfor et fraflyttet tømmerhus som ble demontert og fraktet ut til Holmen, slik at bålet skulle synes over hele byen, slik at tilsvarende forbrytelser aldri mer skulle skje i Drammen.
Skarpretteren var fornøyd med oppgjøret. Han fikk stykkpris for henrettelser pluss 4 riksdaler for reise og opphold, da han bodde i Christiania og ti daler for hver henrettelse og halshugging, tilsammen 44 riksdaler. Kvitteringen kan ennå leses:
«Anno 1699, den 16. februari, har den kongelige majestets byfogd, monseigneur Peder Paulssen, betalt meg for å henrette to fanger med sverdet, og senere brenne legemene, samt for min reise, 44 riksdaler, hvorfor kvitteres. Bragernes 16. februari 1699, Nicolai Flyg.
Det er som om man kan kjenne kulden fra denne februardagen ennå.
Kvitteringen etter dobbelt-henrettelsen fins ennå.
Da den britiske kunstmaleren John William Edy besøkte Drammen i august 1800 var det mye han stusset på. Drammenserne var så glad i kjæledyrene sin, og hvor i all verden kom alle de blå huskattene fra? Slike hadde han aldri sett før.
Briten John William Edy ble smått sjokkert da han møtte så mange blå katter på sin vei gjennom Drammens gater i august 1800. Kan det ha vært Russisk blå (til venstre) eller siamesisk Korat?
John William Edy og hans kollega William Fearnside reiste hele Sør-Norge rundt sommeren og høsten 1800, 14 år før Norge fikk sin grunnlov. De reiste på oppdrag fra et forlag i London som ville ha reisebeskrivelser fra dette eksotiske landet som britene var så nysgjerrige på. Forleggeren ville både ha reisebeskrivelser og ferske illustrasjoner, som i dette tilfellet var akvareller, tegninger, skisser og malerier.
De to britene kom til Norge i juli og reiste hjem i september. Det var kostbar reise. Praktboka om Norge ble en så dyr utgivelse for forlaget at det tok hele 20 år før boka kom ut. Maleriet som Edy lagde av Drammen er uansett svært interessant, og det reiser en del spørsmål:
Vi ser et Drammen som det er lett å kjenne igjen. Skipene som ligger til kai, Bragernes og Strømsø, tømmer og plank som venter på å bli lastet ombord. En velstående, internasjonal handelsby, med velbeslåtte tømmerbaroner og handelshus. Men også slitne vertshus og kneiper der slitne sjøfolk fra mange land drukner sine sorger.
Drammen anno 1800, akvarell av John William Edy.
Men det er også noen overraskelser på maleriet. Vi ser Holmen som en ganske liten holme som synes landfast med Bragernes. Kan det stemme? Vi ser i bakgrunnen også en bru, en bybru. Hvordan i all verden kan den ha vært der sommeren 1800. Alle historiebøker slår jo fast at den ble sto ferdig i 1813?
Svaret på dette ligger nok i at det tok mange år før skissene ble tegnet til maleriet var ferdig. Vi vet at Edy fikk venner i Drammen som han brevvekslet med, og disse har sannsynligvis informert ham om den nye brua, slik at han fikk tegnet den inn før boka gikk i trykken. Andre samtidige skisser fra Holmen tyder ikke på at den hadde forbindelse med Bragernes med molo eller bru. Holmen var privat eid i 1800, av Caspar von Cappelen, som hadde gjort øya om til en flott park, med tallrike lysthus og krakker der man kunne nyte den lille øya og utsynet til byen og skipene. Som den generøse borger von Cappelen-slekten var, var alle velkomne til å bruke øya, selv om den altså var privat eid. Han hadde også bygd lysthusene og kjøpt benkene for egne penger.
John William Edy gjør seg også noen interessante betraktninger om Drammen og drammensere anno 1800. Han er jo kunstmaler og han er vant til å observere. Han har et skarpt blikk, og det er ingen tvil om at han liker Drammen og drammenserne. Han forteller om gode muligheter for shopping, med butikker som fører varer fra hele verden, også luksusvarer, fraktet til byen med store handelsskip som anløper daglig, ofte flere hver dag.
Han forteller om vennlige mennesker som behandler dyrene sine godt. Hestene er velfødde og velstelte og i fremragende kondisjon. Hestene er også overraskende mange i gatebildet. Mange drammensere har åpenbart råd til å ha flere hester som er i daglig bruk.
Han er også imponert over hvordan folk behandler husdyrene sine. Hundene går i bånd, og det er vanlige med «spiked collars», som han skriver, altså halsbånd med metallpigger. Det kan skyldes at han blir advart mot å bevege seg ute i marka, fordi det er mange farer som truer der, og han blir spesielt advart mot ulv, bjørn og rev (!). Det synes han for øvrig er synd, fordi han skulle gjerne gått i marka. Han beskriver landskapet rundt Drammen som frodig og uendelig vakkert.
Han går også ned til vannet og prater med fiskerne som forteller at de drar noe slikt som 1200 store, flotte laks i sesongen. Det får ham til å måpe. Interessant er det også at han finner det ikke vanskelig å snakke med lokalbefolkningen, på engelsk. Han lar seg også imponere av husene som er generelt romslige. Det samme er kirkene, skriver han, og han legger merke til at selv de største seilskipene kan legge inntil kai på Strømsø, med den sjarmerende byen som nærmeste nabo.
Det er på en tur rundt i gatene i sentrum at han forbløffes av katter som han aldri har sett før. Det er en rase av blå huskatter som katteierne er stolte av. Han får venner på sine ruslerunder i byen, som han fortsetter å brevveksle med når han kommer hjem.
Men hva slags katter var det han så? Det var ikke mange blå katteraser i 1800. Russisk blå (Russian Blue) var populær blant de rike og mektige den gangen. Keiserinne Katarina den store (1729-1796) hadde flere slike. Det samme var Korat, en sjelden siamesisk rase som er enda blåere i pelsen. I Sørøst-Asia ble den fra gammelt av brukt til å passe småbarn. De renset husene for alle krypdyr, insekter og smittebærende fluer. De ble også brukt på skip på 1600-tallet og framover fordi de holdt tønner med mel, gryn og korn helt rene for insekter, kakerlakker og andre kryp.
Kanskje kan det ha vært andre raser også, men uansett var de ganske sikkert kommet med skip til mangfoldige, internasjonale Drammen.
Inge Isaksen ved skrivebordet og avlyttingsapparatet i loftsetasjen på Høytorget. Avlyttingen kunne vært hentet fra en spenningsroman.
Telefonavlyttingen av Gestapo-hovedkvarteret i Drammen kunne vært hentet fra en Ken Follett-roman. Da alt var som mørkest, kom noen på en genial idé. Den viste seg å være mye mer effektiv enn noen hadde forestilt seg.
Sommeren 1944 øynet mange håpet om fred. Landgangen i Normandie endret krigen. Men i det okkuperte Norge var det ennå langt mellom lyspunktene. Selv generalene på kontinentet var bekymret for Norge. For tenk om de rundt 250.000 tyske soldatene bet seg fast på norsk jord etter at kontinentet var falt? «Festung Norwegen» ble dette skrekkscenariet kalt.
I Drammen var det nitrist sommeren 1944. Distriktssjef Ahlert Horn som ellers aldri reiste fra byen, tok sommerferie i leid hytte i Sandebukta for å trekke inn frisk sjøluft. Hva skulle han finne på? Våren og forsommeren hadde vært blytung. Hans aller nærmeste, Finn Reidar Andersen, var skutt og drept av NS-lensmannen på Eiker i mai. 9 studenter som han følte spesielt ansvar for, var arrestert og henrettet av tyskerne. Hans adjutant, Lars Trægde, måtte flykte til Sverige fordi tyskerne var på sporet av ham. Klaus Grossmann var i ferd med å vinne den innbitte tvekampen mellom Gestapos leder og Hjemmestyrkenes leder.
Distriktssjef Ahlert Horn.
Da Horn kom hjem til Drammen etter ferien, var han rådvill. Ledelsen for distriktet besto i praksis av bare to mann, ham selv og hans nye høyre hånd, Birger Palm, etter at de andre hadde falt fra. Horn og Palm skulle lede en voksende hær på snart 3000 mann. Det var umulig.
Da Horn befant seg helt i kjelleren, kom det en melding om at telefonsjefen i Hjemmestyrkenes gruppe på Bragernes ville møte toppledelsen. Erling Gundersen hadde allerede gjort en fremragende jobb med å forbedre internkommunikasjonen. Det gamle systemet med lapper og kurérer var i stor grad blitt erstattet av et telefonsystem med egne telefonlinjer. Det fungerte utmerket.
Ideen og planen Gundersen presenterte for Horn og Palm var rett og slett å avlytte Gestapos hovedkvarter, alle samtaler ut og alle inn. Da ville man få en rimelig god oversikt over hva tyskerne tenkte og planla, og ikke minst tilgang til all dialog mellom Dienstelle (tjenestested) Drammen og Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse.
Horn forsto umiddelbart hva dette betydde. Ideen var ikke bare god, den var enkel og genial, særlig da Gundersen fortalte hvordan linjene kunne legges for at det i alle fall ville ta lang tid å finne ut av hvor avlyttingssentralen var. Han ville bruke lange sløyfer med telefonledninger, flere hundre meter, som gikk på kryss og tvers, under og over, i svære tugger, som et fiskesnøre som har floket seg fullstendig. Å finne ut av dette kaoset ville i praksis ta så lang tid at man uansett ville kunne områ seg, og evakuere.
Det mest kompliserte var at avlytterne måtte forstå tysk tilnærmet flytende, på mellomfags eller hovedfags nivå. Det tok litt tid, men i løpet av en måneds tid hadde Horn rekruttert unge studenter, unge menn og kvinner som lyttet og noterte ned hvert ord som ble sagt. Disse avskriftene ble igjen brakt til Horn som hadde stående ordre om å sende de siterte telefonsamtalene rett til etterretningstjenesten i Stockholm. Det gjorde han, men i strid med ordre beholdt han et kopisett selv, som gjør at alle disse samtalene kan leses på Hjemmefrontmuseet i Oslo.
Den første avlyttingssentralen ble etablert i Konnerudgata 10A på Strømsø og fikk navnet Tally (tal+lytt). Dette var en privat leilighet som var i daglig bruk. Eieren var en sindig, singel kar med patriotisk sinnelag. Det ble plassert et forheng i leiligheten, og avlytterne satt bak dette. Men da en av dem, Eva Isaksen, en kveld gikk hjem etter endt økt, hørte hun tyske stemmer i oppgangen. Lynkjapt kastet hun nøkkelen i en søppelsjakt. Distriktssjef Horn forsto da at denne plasseringen var for risikabel og flyttet dermed Tally til kjelleren på Drammen sykehus. Der hadde han allerede et godt samarbeid med to sykepleiere, Anna Gislefoss og Astrid Frenning, som allerede i 1940-41 etablerte et hemmelig og fullt utstyrt feltlasarett i kjelleren. Dette var to driftige damer som drev en hemmelig motstandsgruppe, «Gruppe Sol» som gjennom hele krigen hadde hjulpet motstandsfolk og jøder mot forfølgelse. De var beskyttet på sykehuset av sjefslegen, kirurgen Knud Nicolaisen som også foretok operasjoner på dette lasarettet, samt sykehusdirektøren som var en venn av Horn. Gislefoss, Frenning og Nikolaisen hadde alle erfaring fra Vinterkrigen i Finland der de deltok som frivillige for Røde Kors.
Tally 1. Foran fra venstre: Målfrid Halvorsen, Arne Sten Amundsen, Ahlert Horn, Erling Gundersen, Eva Isaksen. Bak fra venstre: Inger Dehli, Inge Isaksen, Elin Gleditsch, John Erik Bache, Rigmor Dragseth, Tord Wikborg, Soss Eggen og Gerd Stensvang.
Tally ble en umiddelbar suksess. Imidlertid forsto tyskerne ganske fort at de ble avlyttet. Først trodde Horn at det var dårlig nytt. I virkeligheten ble det motsatt. Vissheten av å bli avlyttet og overvåket gjorde at Gestapo i løpet av noen uker denne høsten og vinteren rett og slett ble psyket ut.
Bedre ble det ikke da Tally2 ble opprettet på Høytorget på Bragernes, i loftsetasjen der. Denne stasjonen avlyttet politikammeret og alle stornazistene i byen. Horns folk ute i byen kunne fortelle om et miljø knyttet til Gestapos hovedkvarter som var preget av panikk. Politimester Kåre Lindheim bodde i Kloptjernveien i utkanten av byen. Han hadde montert hønsenetting foran alle vinduer i boligen, vært observert full på jobb og hadde vært ute midt på natten med revolver i hånden for å lete etter motstandsfolk i hagen.Politimester Lindheim flyttet kontoret sitt i rådhuset, slik at han ikke lenger hadde utsikt mot gaten. Han var blitt paranoid og bare ventet på et attentat.
Også Gestapo i Bergstien 55 monterte hønsenetting foran vinduene. Gestaposjef Klaus Grossmann var sjelden edru på denne tiden. Han drakk cognac og pøste på med pervitin (metamfetamin) for å holde koken og morfin for å sove. Han var likblek i ansiktet og en skygge av seg selv. Ute i byen ble det rapportert om nervøs stemning. En pågripelse av en motstandsmann i desember endte med at motstandsmannen kom seg fri, mens en NS-politi skjøt og drepte en kollega. Det ble rapportert om tilsynelatende umotiverte drap med tyskere involvert både ved Strømsgodset kirke og på Drammen jernbanestasjon. Da gestaposjef Grossmann i amfetamintrus arresterte feil mann som ble skutt i garasjen hans 8. januar i 1945, var det slutten. Grossmann ble avskjedighet.
Tally 2. Foran fra venstre: Arne Sten Amundsen, Ahlert Horn og Erling Gundersen. Bak fra venstre: Else Torgersen, Inge Isaksen, Kari Nilsen, Lillian Onsager, Lille R. Rosenvinge, Erna Mattson og Solveig Gulbrandsgård.
Horn og Grossmann kjente hverandre. Grossmann var kunde i Horns elektriske forretning i Øvre Storgate 6. Horn hadde solgt mange radioapparater til tyskerne, og var på hils med Grossmann. Da Grossmann ble sendt ut av byen, kunne Horn puste lettet ut. Få måneder tidligere sto han overfor en «Mission impossible», en umulig oppgave. Nå hadde han vunnet. Han hadde psyket ut okkupanten og Gestapo. Det skjedde knapt noe annet sted i noen by som tyskerne okkuperte. Og når han leste meldingene om samtaler som fant sted, så forsto han at det kom aldri til å bli noe «Festung Norwegen». Okkupanten ville bare hjem.
Hvordan avlytterne opplevde dette? Nervepirrende. De mest ubeskyttede satt på Høytorget, med kort vei til Bergstien, ubevæpnet og ubevoktet. Dessuten var de et sted som tyskerne hele tiden var på utkikk etter, steder med folk ut og inn, folk som ikke bodde der. Det var selve kjennetegnet på et motstandsreir. Men det gikk heldigvis bra.
Denne dagen ble Elsa Marie, den beryktede nattmannens datter, døpt som om hun var en prinsesse.
Steinen i bakgrunnen markerer hvor kirkespiret sto før bybrannen i 1866. Det var her byens nattmann likevel fikk døpt sin datter 6. april 1789.
Hva er den beste dagen til alle tider i Drammen? En dag som berørte alles hjerter? Jeg går for 6. april 1789, da byen badet i godhet og nestekjærlighet.
Opptakten til denne hendelsen var imidlertid tornefull. Byens nattmann eller rakker bodde oppe i Rakkerhuken, øverst i dagens Schwenkegata. Folk ville verken se han eller hans familie. De var urene, skitne og fillete.
Nattmannen jobb var å tømme utedoene. Folk så ikke nattmannen fordi han var ute om nettene, til minst mulig sjenanse for byens borgere. Men de kunne høre han, når han gikk gjennom byen, fylte kjerra med ekskrementer, rottelik og rotten kål, og tømte avfallet i elva.
Han var betalt av bykassen og fikk noen ekstra slanter for å rydde opp etter bøddelen når skarpretteren var i byen og hugget halsen av folk eller lot dem henge i galgen.
Denne urene og stinkende nattmannen var det ingen som ville ha med å gjøre. Det gjaldt også barna hans. Ungene i gata hadde streng beskjed om å holde seg unna. Rakkerunger førte med seg sykdommer og smitte og annen styggedom. Dessuten kunne de stå i ledtog med de underjordiske og det som verre var. Les mer om nattmannen i denne bloggposten.
Da nattmann Anders Erichsen og hans kone Else Willumsdatter ble foreldre til lille Elsa Marie i 1789, var de helt alene om gleden. De ville ha sitt barn døpt som alle andre, kort tid etter fødselen, men soknepresten kunne ikke hjelpe dem. Det var nok dessverre umulig å oppdrive faddere, og derfor kunne ikke den lille jenta døpes.
Sjeldent bilde av Bragernes før bybrannen. Kirken som eneste murbygning.
Sokneprest Guldberg syntes dette var ubehagelig. Overfor Gud er vi alle like, men nattmannen var i en særstilling. Presten kunne ikke endre på folks oppfatning at nattmannen tilhørte de urene. Slik var det i andre byer også. Det lyktes ikke alltid å døpe nattmannsbarn. Dessuten var fadderskap noe mer enn noen navn i kirkeboken. Et fadderskap var en forpliktelse for omsorg og kristen oppdragelse, og hvem ville vel påta seg noe slikt for en rakkerunge?
Soknepresten brakte likevel saken inn for borgermester Strøm som igjen presenterte saken for de eligerte menn, en gruppe av privilegerte borgere med stor innflytelse og mye penger som hadde sverget på alltid å tenke byens beste. De var gode borgere i ordets rette forstand.
De eligerte menn var alle handelsfolk og bedriftseiere. I 1789 var disse seks Lars Israelsen, Jens Hofgaard, S. Suur, H. Vogt, H. Hamborg og Michael von Cappelen. Alle møter ble signert med et eget segl; «Bragernes Byes 6 menns segl» sto det i rød lakk når vedtak ble gjort.
Skisse av Jens Hofgaards handelshus på Bragernes anno ca 1770. Han var en av de eligerte. Vi ser ei skute som henter tømmer, tønner på brygga, og så har illustratøren fjernet deler av ytterveggen, slik at vi kan se inn i Hofgaards kjøkken. Motiv fra Nøstetangen-pokal.
Saken var ikke enkel for de eligerte. Referatet fra møtet slår fast at Israelsen og Suur nektet plent. De ville ikke ha noe med nattmannen å gjøre, og slett ikke forplikte seg som faddere. Tre av de øvrige kunne heller ikke svare ja på en slik forespørsel. Siden dette var en sak som forpliktet hele familien, måtte de i alle fall spørre sine hustruer først. Dermed var det nok underforstått at det gikk mot et klart og tydelig nei. Nattmannen og hans kone sto ikke høyt i kurs hos byens fine fruer.
Men den siste av de eligerte menn hadde ennå ikke tonet flagg, Michael von Cappelen, av alle kjent som en klok og belest mann. Han var til vanlig en rolig og sindig mann. Det var han ikke i denne saken. Han slo i bordet så det sang. Om ikke de øvrige rundt bordet sørget for at nattmannens lille datter til ble en like god Drammens-borger som alle andre, så skulle han personlig ta affære. Den lille jenta var like ønsket på denne jord som alle andre.
Ikke bare det, men von Cappelen lovet å sørge for at det lille, uskyldige barnet skulle bæres fram til døpefonten av det kjæreste han hadde, hans egen uskyldsrene datter, jomfru Susanne von Cappelen som dermed skulle bli den udøpte jentas fadder.
Von Cappelen lot det skinne gjennom at han hadde svært lite til overs for all den overtro og baksnakkelser som nattmannens familie var utsatt for, og at man burde forvente mer av byens beste menn. Hvis de ikke ombestemte seg, så ville von Cappelen og borgermester Strøm selv være faddere for det lille barnet.
Da dåpsdagen kom, var kirken full. Ingen har vel, verken før eller senere, hatt en slik liste av innflytelsesrike faddere og beskyttere som lille Elsa Marie. Susanne von Cappelen bar barnet til dåpen, iført sin fineste kjole. Sogneprestens kone, madam Guldberg, var fadder, det var også borgermester Strøm og de eligerte menn Vogt og Suur som hadde ombestemt seg etter von Cappelen irettesettelse.
Det må ha vært et helt spesielt skue den dagen: byens utstøtte familie ble slått ring om av byens økonomiske og åndelige elite, med prest, borgermester og von Cappelen i spissen.
Takket være Michael von Cappelen hadde byen vist sitt sanne jeg: vi stiller opp for hverandre i Drammen, fattig eller rik. Den natten var det mange som sov godt.
Fra kirkeboken 6. april 1789.
For noen år siden tenkte jeg på denne historien da jeg krysset Gamle kirkeplass på vei til jobb. Nederst mot elva, rett nedenfor kirken der dåpen fant sted mer enn 200 år tidligere, satt det to mennesker på en benk. Jeg kjente igjen den ene, en av byens rikeste som akkurat hadde flyttet inn i byens mest eksklusive leilighetskompleks på nedsiden av parken. Så la jeg merke til den andre, en sliten narkoman med et ansikt hvitt som snø. Med skjelvende hender fikk hun hjelp til å tenne en sigg. Hun måtte akkurat ha kommet ut fra natthjemmet som holdt til på den andre siden av parken. To mennesker, et lite steinkast fra hverandre, den ene rik og vellykket og den andre aller nederst, men i hyggelig samtale på en benk. Over en kaffekopp og en sigg, var soloppgangen lik for begge.
Datoene er nå satt for byvandringene fram til sommerferien. Den første er allerede denne måneden, onsdag 24. april.
Byvandringene på Bragernes som jeg startet med i 2021, har vært en stor suksess. Nå gleder jeg meg til å vise fram Strømsø. Bildet er fra en vandring i fjor sommer.
Nytt av året er påmeldinger på forhånd. Årsaken til det er at vandringen går ned i den unike krypten under Strømsø kirke. Der er det ikke plass til mange av gangen, slik at vi må begrense antallet.
Jeg gleder meg stort til denne turen fordi jeg tror det blir en øyenåpner for mange. Strømsø har en fantastisk spennende historie, og Drammens gamleby står ikke tilbake for noen gamlebyer i Europa. Den ble i hovedsak skapt av én mann, Daniel Knoff. Knoff møter vi to ganger på runden, først ved starten på Tollboden Clarion Hotell i Tollbugata 43, der han holdt hus. Det var derfra han endret Strømsø fra å være en håndfull hus til å bli en internasjonal havneby. Vi møter også Knoff i døden, der han ligger i krypten under kirken, sammen med sin kone og sin sønn, som begge ble funnet druknet i Bohuslän etter åp ha deltatt i Knoffs datters begravelse i København. Han mistet altså sønn, datter og kone i løpet av en uke.
Vi passerer også Børneasylet, presten Peder Hesselbergs skole for fattige barn, det gamle rådhuset og selvsagt de praktfulle gårdene fra 1600- og begynnelsen av 1700-tallet, med historier om Hanna Winsnes og den eneste dommeren i norsk historie som ble dømt for drap og halshugget. Han var byfogd på Strømsø. Vi går også ned til fjorden der vi får vite mer om Holmen som var delt i to for 300 år siden. Tyvholmen, den som lå vendt mot Bragernes, var rettersted og åstedet for halshugginger. Vi får noen historier om det også.
Turen ender opp i kirken, med noen historier som er knyttet til denne, blant annet det første likekjønnede bryllup vi vet om noe sted. Det kan du forøvrig lese mer om her.
Vi får også oppleve andre historier om Strømsø kirte, for eksempel døpefontens skaper som opplevde en dramatisk slutt på livet, og et par andre historier før vi avslutter i krypten.
Hvis du ikke blir mer glad i Strømsø og Drammen etter dette, så tror jeg knapt noe kan gjøre det.
Vi ses på tur.
Krypten under Strømsø kirke blir et høydepunkt på årets vandring.
I gamle dager brukte de humleblader som beroligende midler. Derfor trodde de også at humleblader i kister bidro til at de døde ikke gikk ut av kistene for å spøke.
Bragernes kirkegård har vært i bruk siden middelalderen. I gamle dager ble folk stedt til hvile med humleblader i kistene. Det skulle hindre dem i å komme tilbake som gjenferd.
Da noen av byens eldste graver ble åpnet i 1914, fant de noe merkelig. I de eldste kistene, datert tilbake til 1600-tallet og kanskje enda eldre, fant de blader, mengder av blader som ennå utstøtte en karakteristisk duft: Humleblader. Hvorfor store mengder av den urteliknende stauden humle i kistene? Det er det to svar på.
Det første svaret handler om overtro. Det andre om det stikk motsatte, nemlig noe svært håndfast og konkret. Det konkrete er enklest å besvare: Humle har den egenskapen at den legger fra seg en karakteristisk og behagelig duft. Den «renser» altså luften. Planten ble også brukt mot liklukt. Derfor, særlig hvis det tok mange dager fra dødsfall til begravelse, ble det lagt humleblader i kistene.
Humle hadde også den egenskapen, trodde man, at den virket beroligende og søvnfremkallende. Humleplanter har vært viktig i husholdningen tilbake til vikingtiden. Du ble straffet hvis du stjal humleplanter fra annen manns eiendom.
I gamle dager drakk folk humle-te for å få sove, og en spiste humle for å få ro i sjelen, for å dempe angst, frykt og for å få kontroll på nervene. Det var sin tids beroligende medisin. 1600-tallet var også en tid med mye overtro. Folk trodde på djevelen. Sykdom kunne være Guds straff. Folk var redde for det meste, og folk så spøkelser og overnaturlige vesener, stadig vekk. Humle, som også ble brukt til å ølbrygging slik også humle brukes i dag, var til daglig trøst.
Spøkelser tilhørte også hverdagslivet på 1600 og 1700-tallet. Folk trodde på gjenferd. Særlig på nattestider oppsøkte de døde levende mennesker, både for å gi meldinger og beskjeder, eller for å skremme. Slett ikke alle spøkelser var snille. Noen kunne vært hentet til den andre siden av djevelen selv, og de hadde ikke gode hensikter når de returnerte til jorden.
Derfor var den siste hilsenen til de døde at de måtte få hvile i fred. Humleblader kunne hjelpe dem til dette. Mengden med blader var heller ikke uvesentlig. Det gjaldt å legge så mange blader i kisten at den døde ble opptatt med å telle dem. Det skulle ta så lang tid å telle alle bladene at den døde ikke rakk å bli ferdig før dagslyset kom. De trodde at gjenferdene var oppe om natten og sov om dagen.
Humleplantene ble voktet og passet på som om den var kostbar medisin. Den vokser svært raskt, på det meste omlag 20 centimeter i døgnet. Urtehagene i Drammen på 1600-tallet var mange. Husene lå i tre rader nede mot vannet, mens urtehagene strakte seg mot åsen på hver side. Vi ser også at noen av de som drev disse hagene, tok navn etter dem. Ole Urtegårdsmann fra Bragernes, er for eksempel vitne i en drapssak på 1600-tallet.
Humle er ikke den eneste livgivende urten eller planten med medisinske egenskaper. Groblad, for eksempel, er det fortsatt mange som mener har rensende egenskaper. Den ble også brukt til å rense kutt og sår. Jeg husker ennå min bestemor fortalte meg at huggormen alltid søkte etter groblad hvis den ble skadet. Det var som om den forsto at da kunne den bli frisk igjen. Om det stemmer, vet jeg ikke.
Karveblomsten var også ettertraktet. Den måtte voktes daglig, for plutselig var det som om den eksploderte i frø, og frøene ble plukket den samme dagen. Hvis ikke var det for sent. Karven beskyttet mot mye, ble det sagt. Nybakte mødre fikk grøt med karve, for å beskytte både mor og barn. Mange trodde også at dersom kvinnene spiste mer karve enn mannen, så hindret det mannen i å være utro.
Karve har også en karakteristisk duft som det ble sagt at djevelen mislikte sterkt. Karve tiltrakk seg godhet, gode mennesker og Gud den allmektige. Det var også kjærlighetens blomst. Hvis en ønsket seg en god kjæreste som en kunne tilbringe livet sammen med, så gjaldt det å krydre maten godt med karve.
Timian var også en nyttig urt, men i tillegg hadde den magiske egenskaper. Blandingen av honning og timian gjorde at en kunne se syner. Hvis du lente deg tilbake, med gjenlukkede øyne, og smurte en blanding av honning og timian på øyelokkene, så kunne det hende at en så syner. Da kunne en også komme i kontakt med de underjordiske. Kanskje kunne en se huldra sitte ved et tjern og synge.
Brennesle er en plante med mange egenskaper. Den har et sviende og ubehagelig ytre, men ble likevel brukt mye til mat. Neslesuppe var og er en delikatesse. Den kunne også blandes med annet grønt, som neslekålsuppe. De brukte også brennesle til fiskegarn, fordi fibrene var så sterke, og de pisket ryggen med dem, som medisin mot ulike former for gikt.
Kanskje den aller mest anvendelige medisinurten var nok likevel kvann eller kvanne. Den renset blod og senket feberen, som er de mest kjente virkninger, selv om det også er flere. Den ble brukt mor de fleste plager, datidens paracet, så å si.
Dette var bare noen eksempler på urter og planter som ble brukt i gamle dager.
Humleblader, fortsatt til bruk i ølbrygging, tidligere også et beroligende middel.
Mykles.com 